Golden Colombia på parranda med García Márquez

Leandro Díáz, Gabriel García Márquez, hans kone Mercedes og Saúl Lallemand.

Søndag 19. mai var Jaime Molina og Øystein Schjetne fra Golden Colombia på parranda i Cartagena med ingen ringere enn Gabriel García Márquez. 'Gabo' som han kalles i Colombia regnes å være en av verdens største nålevende forfattere og hans hovedverk, Hundre års ensomhet, anses å være den viktigste roman på spansk etter Don Quijote som ble skrevet på 1600-tallet (se vår kronikk i Dagbladet i forbindelse med førtiårsjubileet for utgivelsen av Hundre års ensomhet).

En parranda er en vallenatokonsert for en intim krets av venner og familie. Viktige ingredienser i en parranda er også historier og anekdoter (ofte knyttet til musikken), diktopplesninger og (iblant) dans. På bildet lytter Gabo til trekkspillkongen Saúl Lallemand - som ble den yngste Rey Vallenato noensinne da han vant kronen som 20-åring i 1998. På sin venstre side har han sin livsledsager, Mercedes (eller også 'La Gaba'), og på hans høyre side sitter den legendariske blinde vallanetokomponisten Leandro Díaz ("Vallenatoens mytiske patriark" som García Márquez kalte ham i et essay). Det er en strofe fra Leandro Díaz' sarkastiske kjærlighetserklæring, La Diosa Coronada, som innleder et annet av García Márquez' hovedverk, Kjærlighet i koleraens tid.

Vallenatomusikken har vært Gabos store inspirasjonskilde helt siden han reiste rundt i provinsen der musikken kommer fra i årene 1949-1953. Der 'parrandaerte' han med alle de store trekkspillerne som fortalte sine liv gjennom egenkomponerte sanger. En av de største komponistene, Rafael Escalona (1927-2009), skulle bli en livslang venn og ble også innskrevet i nettopp i Hundre års ensomhet.

Øystein Schjetne i samtale med Gabo.

Stiftelsen Golden Colombia har arbeidet i flere år med Gabos møte med vallenatomusikken, det er et kulturmøte som har store likhetstrekk med den nasjonalromantiske perioden i norsk kunst på 1800-tallet. Vi arrangerte et seminar om temaet på Litteraturhuset i 2008 og i 2009 arrangerte vi en turné for Leandro Díaz med band i Skandinavia med deltagelse blant annet på Bjørnsom-festivalen i Molde.

På parrandaen bidro Øystein Schjetne med en vallenatosang i norsk språkdrakt, Elegi til Jaime Molina. Sangen er skrevet av Escalona ved maleren og barndomsvennen Jaime Molinas bortgang i 1978. Jaime Molina var en annen av kulturpersonlighetene som inspirerte Gabo på disse parrandaene tidlig på 50-tallet, og gleden var stor da han fikk treffe sønnen som i dag er grafisk designer nettopp i Golden Colombia.

Parrandaen startet kl 18 og 86-åringen trakk seg tilbake først kl 01 etter 7 timer med sang, dans, historier og mimring.

Gabo med Jaime Molina jr.

Aktualitetsprogrammet "La Noche" om Edson Páez

Etter at Stiftelsen Golden Colombia tilbød den kidnappede Edson Paez´ foreldre hjelp med å sette opp en underskriftskampanje (www.edsonpaez.org) for å få oppmerksomhet rundt sønnens situasjon , har snøballen begynt å rulle. I går viet La Noche hele sendeflaten til Edson og underskriftskampanjen, blant annet med intervju med leder for Golden Colombia, Øystein Schjetne.

La Noche er flaggskipet til landets ledende TV-kanal, RCN. Nyhets- og debattprogrammet har vaert et av Latin-Amerikas mest sette og mest premierte aktualitetsprogrammer siden det først gikk paa luften for 13 år siden.
Se programmet her: http://www.canalrcnmsn.com/content/cap%C3%ADtulo_28_de_febrero_la_noche
(Innslaget som omhandler underskriftskampanjen starter på 13:00)

  

FARC fortsetter med kidnappinger

Den 26. februar 2012 proklamerte FARC at de ikke lenger ville beytte kidnapping som en finansieringskilde. Samtidig informerte de at de ville løslate 10 militære og politimenn som var blitt holdt som gisler i et tiår. Medellín-avisen El Colombiano har i en reportasje sett nærmere på hvordan situasjonen er nå et år senere.

Spesialenheten for kidnapping og utpressing i den colombianske ordensmakten, Gaula, kan informere om at FARC i tiden som har gått etter erklæringen for et år siden, har begått 26 kidnappinger, 20 i 2012 og 6 så langt i år.

I følge tall fra forsvarsdepartementet, ble det i tillegg til disse 20 kidnappingene som FARC sto bak, begått 258 kidnappinger av delincuencia común ("vanlig kriminalitet"), 22 av geriljegruppen ELN og 5 av de neoparamilitære bacrim.

Andre organisasjoner opererer med noe divergerende tall. País Libre viser til 20 kidnappinger begått av FARC i 2012, noe som var en nedgang på 74% i forhold til 2011. Nuevo Arco Iris hevder FARC sto bak tre kidnappinger i året som gikk, mens den mer høyreorienterte Fundación Seguridad y Democracia mener geriljaorganisasjonen begikk 18 kidnappinger.

Seguridad y Democracia peker også på muligheten for at FARC setter ut kidnappingsoppdrag til andre kriminelle miljøer (delincuencia común) og at det reelle tallet derfor kan være høyere.

Så hvorfor fortsetter FARC med kidnappinger?

General i Gaula, Humberto Guatibonza, sier til El Colombiano at kidnappiong er en svært lukrativ forretning for geriljaen og at mange i FARC driver med innbringende aktiviteter uten at ledelsen kjenner til det.

Leder for organisasjonen og som driver radioprogrammet med samme navn, Voces del secuestro (kidnappingens stemmer) bekrefter dette inntrykket og legger til at FARC mangler en samlet ledelse. I følge ham er for eksempel deler av FARC i praksis uavhengig av sekretariatet (toppledelsen, o.a.) som står for forhandlingene i Havana. Dette gjeder for eksempel Bloque Sur og Bloque Arturo Ruiz.

Direktør for organisasjonen Cerac, Jorge Restrepo tror at de delene av FARC som fremdeles driver med kidnapping, gjør dette uten å informere sekretariatet, og ofte uten å fremstå som FARC. Han mener at problemet ikke er uenighet i geriljaen, men en manglende evne til ledelse og kontroll.

León Valencia som leder Nuevo Arco Iris, tror på den ene siden at kidnappingene gikk ned med rundt 90% fra 2011 til 2012, men at i de tilfellene det forekommer, så handler dette om enheter i FARC uten mye kontakt med sentralkommandoen. Han peker på at det for en illegal gruppe som er spredd ut over hele landet, så er det i praksis umulig å oppfylle forpliktelser og løfter fullt og helt.

Alfredo Rangel i Seguridad y Democracia, mener imidlertid at det ikke handler så mye om evne til å styre, men at ledelsen ser gjennom fingrene med det som foregår.

Stiftelsen Golden Colombia anser at uansett hva som måtte ligge bak at FARC fortsetter med kidnappingene (om enn i mindre grad), så er effekten at den colombianske befolkningen, som har en svært tynnslitt eller ikke-eksisterende tillit til FARC, mister troen på geriljaens fredsvilje. Det vil igjen føre til at forhandlingene mister legitimitet i befolkningen, og det vil i så fall bety slutten på drømmen om en fredsavtale for et nytt tiår eller to.

Det er derfor avgjørende at FARC tar et oppgjør med kidnappingene, og eventuelt erklærer at de som finner sted er i strid med sekretariatets ordrer. FARC-ledelsen vil nok kanskje mene at en slik erklæring svekker samholdet i egne rekker, eller svekker deres posisjon i forhold til forhandlimgsmotparten. Men faren er stor for at geriljalederne - som lever sine liv i Colombias fjell og jungler - ikke forstår at forhandlingene i Havana foregår på befolkningens nåde. Og er det noe befolkningen avskyr mer enn noen andre av geriljaens metoder, så er det kidnapping. Toleransen er bokstavelig talt null.

Leandro Díaz - "Colombias Alf Prøysen" - 85 år

Leandro Díaz etter konserten i Stavanger i 2009

I dag fyller Leandro Díaz - «Colombias Alf Prøysen» - 85 år. Stiftelsen Golden Colombia gratulerer den blinde vallenatokomponisten som nå er den eneste gjenlevende av generasjonen som gjorde «den karibiske countrymusikken», vallenato, til Colombias største musikalske eksportartikkel (i alle fall før Shakira kom p[ banen!).

Leandro Díaz er blant annet kjent for å ha skrevet sangene Matilde Lina og La Diosa Coronada (som nobelprisvinneren Gabriel García Márquez innleder tidenes kanskje største kjærlighetsroman, “Kjærlighet i koleraens tid”, med).

I en tid da handicappede mennesker ikke skulle legges merke til i samfunnet, første Leando en hard kamp for å bli akseptert som komponist. Dette merkes i tekstene. En av gjennombruddslåtene hans var "A mi no me consuela nadie" (Meg er det ingen som trøster) der han klager over sin ensomhet og mangel på hell på damefronten, her i en versjon av legendariske Alejo Durán:

Vi kan spesielt anbefale CD-boksen som kom ut med Leandros musikk i fjor, «Los ojos del alma» (Sjelens øyne). Denne inneholder 3 CDer og en DVD i tillegg til en bok om komponisten av Pilar Tafur. Bildene i boken er tatt av Stiftelsen Golden Colombia på flere reiser vi gjorde med Leandro Díaz for noen år siden for å besøke stedene han har bodd i sitt liv, og som han synger om i sangene sine.

I 2009 arrangerte Golden Colombia også en Skandinavia-turné for Leandro Díaz sammen med hans sønn Ivo Díaz og hans band. Stemningen på konsertene var som en ser upåklagelig!

Golden Colombia krever Edson (20) løslatt

Økonomistudenten Edson Páez Serna ble kidnappet av FARC den 1. september 2011. Familien klarte å skrape sammen det kidnapperne krevde, men Edson har ikke blitt løslatt. FARC krevde senere ytterligere en betaling som familien ikke har midler til å innfri.

Les reportasje om kidnappingen av Edson her 

Vi oppfordrer alle å skrive under på dette oppropet vi kommer til å overlevere til FARC i mars:

http://www.facebook.com/goldencolombia/app_487375547993288

Hensikten med kampanjen er først og fremst å oppnå tilstrekkelig oppmerksomhet rundt saken til å unngå at Edson blir henrettet, noe som er vanlig når familiene ikke klarer å betale kidnappernes krav. Dernest er selvsagt kravet at han også må bli frigitt.

Vi håper også at kampanjen, som del av en internasjonal reaksjon mot kidnapping, vil få geriljaen til å erkjenne den massive avsky både befolkningen i Colombia og det internasjonale samfunn føler for slike metoder. Hvis ikke geriljaen tar fullstendig avstand fra kidnapping, både for løsepenger og som politisk pressmiddel, er det liten sannsynlighet for at forhandlingene på Cuba vil lykkes.

Wall Street Journal: Medellín en av verdens tre mest innovative byer

Colombias nest største by (3,5 millioner innbyggere), Medellín, er kommet til finalen i Wall Street Journals kåring av Most Innovative City. I utgangspunktet ble 200 byer verden rundt vurdert, og dette ble så snevret inn til 25 byer, hvorav de to latinamerikanske var Medellín og brasilianske Sao Paulo. Juryen snevret dette videre inn til et finaleheat på tre byer: Tel Aviv, New York og altså Medellín / eller "Medallo", "La Bella Villa" og "La Ciudad de la eterna primavera" (den evige vårs by) som er blant byens kjælenavn i Colombia. 

Vinneren av disse tre kåres ved en pågående avstemning som varer til februar (http://online.wsj.com/ad/cityoftheyear). Vinneren vil offentliggjøres i april. 

Bakgrunnen for at Medellín har havnet i dette celebre selskap er blant annet infrastruktursatsingen i byen. Som eneste colombianske by har Medellín metro, denne transporterer 500 000 mennesker daglig og reduserer CO2-utslippene i byen med 175 000 tonn. Men enda mer oppsiktsvekkende er systemet Metrocable, et system av svevebaner (a la Ulriksbanen i Bergen) som er integrert med metroen til et sammenhengende offentlig transportsystem. Dette systemet er spesielt utviklet for å knytte de fattige "comunas" (a la Rios "Favelas") i de bratte fjellsidene sammen med bysentrum nede i bunnen av Aburrá-dalen. 

I tillegg har byen nylig åpnet verdens første utendørs rulletrapper som et ledd i kollektivtransporten. Disse slynger seg opp i Comuna 13. Sammenlignet med et vanlig høyhus, strekker disse trappene seg 28 etasjer til værs. Et annet kollektivtransporttilbud juryen har merket seg, er et gratis system med utlån av bysykler. 

Medellín  er også blitt anerkjent for det man kan kalle "kulturell infrastruktur". Det siste tiåret har det vært investert tungt i kulturelle tilbud som tilbys kostnadsfritt til befolkningen. Blant flere eksempler er Biblioteca de España i Comuna 1 (bildet), teknoparken Parque Explora og Den botaniske hagen. Verdensberømt er også julebelysningen som strekker seg 35 km langs Medellín-elven med nye motiver hvert år. I fjor presenterte den de forskjellige økosystemene i fylket Antioquia ved hjelp 18 millioner lyspærer.

Medellín har i flere år arbeidet med å posisjonere seg som en high-tech hovedstad i på kontinentet, en Latin-Amerikas Silicon Valley. Å være kåret til en av verdens tre mest innovative byer er ingen ulempe i så måte!

Global Barometer of Hope and Happiness 2012: Colombianere er verdens lykkeligste mennesker

Enda et bevis: Colombianere er verdens lykkeligste folk. Ikke at det er noe som er nødvendig å bevise, enhver som besøker landet skjønner det straks. Men for ordens skyld: Win-Gallups Global Barometer of Hope and Happiness som ble gjennomført i 54 land ved utløpet av 2012, viser at colombianere er verdens lykkeligste mennesker. 77% av befolkningen sier seg å være lykkelige, kun 2% mener seg ulykkelige. Noe som gir en "net happiness" på 75%. Verdensgjennomsnittet er 40%...

Dette er altså i et land hvor rundt 40% av befolkningen (avhengig av hvordan en regner) lever under fattigdomsgrensen, og der rundt 5 millioner mennesker har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem de siste par tiårene av kokainmafiaen. Et tankekors.